Hundatátturin og Dansk Kongetal – og tvey bygdamál / Hundatátturin and Dansk Kongetal – and two dialects

Abstract

Úrtak: Greinin viðger tann føroyska táttin „Hunda táttur“ (CCF 229), og hon lýsir sambandið millum hann  og ta donsku  vísuna  „Dansk Kongetal“ (DgF 115). Tann danska vísan inniheldur eina uppreksan av donskum kongum, og ein føroyskur yrkjari hevur brúkt vísuna sum  fyrimynd til ein tátt,  sum  reksar upp hundar í eini føroyskari bygd. Tann føroyski yrkjarin kann vera kvæðaskaldið Jens Chr. Djurhuus (1773-1853), men tað fæst ikki full vissa fyri tí. Tvær uppskriftir eru av táttinum, og í greinini verða tær endurgivnar stavrætt. Tær umboða tvær ymiskar føroyskar dialektir, koltursmál og fugloyarmál, og í greinini verður víst á hvussu tey dialektalu eyðkennini koma til sjóndar í uppskriftunum. Harumframt er Hunda táttur ein áhugaverd kelda til føroysk hundanøvn, tí í ongari aðrari keldu koma tey fyri í so stórum tali.

Abstract: The article has as its topic the ballad Hunda táttur (CCF 229). It deals with the connection between this Faroese composition and the Danish ballad Dansk Kongetal (DgF 115). Dansk Kongetal is in effect a rehearsal of the names of Danish kings. A Faroese poet has taken this text as a model for a ballad that lists the names of dogs in a Faroese village. The composer may have well been the poet Jens Chr. Djurhuus (1773­1853), but this cannot be fully substantiated. There are two variants of the ballad, and both are reproduced here diplomatically. They represent two different Faroese dialects, those of the islands of Koltur and Fugloy, and the article draws attention to the dialectal characteristics as they appear in the manuscripts. Apart from this, Hunda táttur is a valuable source for Faroese dog names; nowhere else do they appear in such numbers.